Kapitalinnhenting 101

Nils Rynning Mork

ASK Business Management

Kapitalinnhenting er prosessen et selskap benytter for å skaffe finansiering til vekst og utvikling. Enten det er gjennom utstedelse av aksjer eller opptak av lån, finnes det flere veier til finansiering, hver med sine fordeler og ulemper.

Denne gjennomgangen skal gi deg oversikt over de vanligste uttrykkene man kan komme bort i, og kategorisere ulike typer prosesser man kan gjennomføre for å hente kapital, samt reglene man må forholde seg til.

Egenkapitalfinansiering

Aksjeutstedelse

En av de mest vanlige metodene for kapitalinnhenting er gjennom utstedelse av nye aksjer (ofte kalt emisjon). Dette innebærer at selskapet utsteder aksjer til nye eller eksisterende investorer, noe som øker selskapets egenkapital. Det er noen hovedtyper emisjoner:

• Fortrinnsrettet emisjon: Aksjeloven har en bestemmelse som sier at aksjonærene skal få opprettholde sin eierandel ved utstedelse av nye aksjer (fortrinnsrett). Dette kan fravikes.


• Rettet emisjon: I en rettet emisjon utstedes aksjene til en utvalgt gruppe investorer, ofte institusjonelle investorer eller strategiske partnere. Fortrinnsretten kan fravikes ved aksjonær-flertall og at det er saklig grunn.


• Offentlige emisjoner: Her tilbys aksjene til allmennheten, enten via direkte salg eller gjennom en plattform for folkefinansiering. Eksempler på slike plattformer i Norge inkluderer FolkeInvest og DealFlow, hvor investorer kan kjøpe aksjer i selskaper de har tro på.


• Børsnotering (IPO): Det er mulig å børsnotere uten emisjon, men ofte utstedes det nye aksjer som legges til salg på en regulert børs. Prosessen for å bli børsnotert innebærer en del kontroller og medfører blant annet periodiske rapporteringskrav og offentlige innsyn. Primært salg ved en børsnotering vil være selskapets egne aksjer (evt. nyutstedte) og sekundært salg vil være eksisterende aksjonærer som selger sin beholdning.


• Tegningsrettsemisjon: Når et selskap utsteder nye aksjer, kan det tilby eksisterende aksjonærer tegningsretter som lar dem opprettholde sin eierandel. Aksjonærene kan enten velge å benytte seg av rettighetene til å tegne flere aksjer, eller de kan selge sine tegningsretter på det åpne markedet (dersom disse er omsettelige, dette bestemmes ved utstedelsen i generalforsamling.)


• Reparasjonsemisjon: Etter en rettet emisjon er gjennomført og har utvannet eierskapet til eksisterende aksjonærer, vil noen selskaper gjennomføre en reparasjonsemisjon der aksjonærene får tegne seg for nyutstedte aksjer opp til det eierskaps-nivået de hadde før rettet emisjon.

Investorkategorier

Investorer deltar i emisjoner med ulik motivasjon og investeringsstrategi:

• Småsparere og enkeltinvestorer: Investerer i selskaper med private midler, som en del av sparing eller for å være med på en innovasjonsreise, ofte med mindre beløp. De har vanligvis mindre erfaring og kan være en krevende gruppe å nå ut til. God kommunikasjon og markedsføring er viktig for å tiltrekke seg disse investorene.


• Venturekapital (VC): Venturekapital er en mer profesjonell form for investering. VC-aktører går ofte inn i selskaper på tidlige stadier (pre-seed, seed, Series A osv.) og tilbyr både kapital og ekspertise. De forventer høy vekst og er villige til å ta risiko for å oppnå betydelige avkastninger.


• Private Equity (PE): Private equity-fond investerer typisk ved å kjøpe opp hele eller en stor del av selskapet, med hensikt å utvikle det før videresalg. PE-investorer er ofte langsiktige aktører som går inn med betydelige beløp og strategisk veiledning for å øke selskapets verdi over tid.

Markedsføring av investeringsmuligheter

Markedsføring av investeringsmuligheter i Norge er regulert for å beskytte forbrukere. De viktigste lovene og forskriftene som regulerer markedsføring av investeringsmuligheter i Norge er:

• Verdipapirhandelloven: Regulerer handel med finansielle instrumenter og inneholder bestemmelser om markedsføring av investeringsprodukter. Loven skal sikre at markedsføringen skjer på en redelig og transparent måte, og at informasjonen som gis til potensielle investorer er korrekt.


• Markedsføringsloven: Inneholder bestemmelser om hvordan markedsføring skal være ærlig, tydelig, og ikke villede. Spesielt relevant for investeringer er bestemmelsene for hvordan risiko ved investeringer skal kommuniseres, og at det ikke gis villedende løfter om avkastning.


• Verdipapirforskriften: Forskriften utfyller verdipapirhandelloven og inneholder mer detaljerte regler om informasjon som skal gis til investorer, og hvordan denne informasjonen skal formidles. Forskriften inneholder også regler om markedsføring rettet mot forskjellige typer investorer, for eksempel profesjonelle versus ikke-profesjonelle investorer.

Gjeldsfinansiering

En annen vanlig form for kapitalinnhenting er gjeldsfinansiering, hvor selskapet låner penger som senere må betales tilbake med renter. Dette kan gjøres på ulike måter:

• Lån fra banker: Dette er den mest tradisjonelle formen for gjeldsfinansiering. Banker tilbyr lån til selskaper, som deretter betaler tilbake lånet over tid med renter.


• Obligasjonslån: Selskaper kan også utstede obligasjoner til investorer. En obligasjon er et gjeldsinstrument hvor selskapet forplikter seg til å betale tilbake hovedstolen etter en fastsatt periode, samt regelmessige rentebetalinger underveis.

Kombinasjon av egenkapital og gjeld

Noen ganger kan det være gunstig for et selskap å kombinere egenkapital- og gjeldsfinansiering. En metode for dette er konvertible lån, som gir investorene muligheten til å konvertere gjelden til aksjer i selskapet på et senere tidspunkt:

• Konvertible lån: Dette er en hybrid-finansiering som begynner som gjeld, men som kan konverteres til egenkapital. Dette gir investorene fleksibilitet til å bli aksjonærer hvis selskapet lykkes og aksjene øker i verdi.

Hjelp til kapitalinnhenting

Kapitalinnhenting er avgjørende for selskapets evne til å vokse og utvikle seg. Ved å forstå de forskjellige metodene for egenkapital- og gjelds-finansiering, samt hvordan investorer tenker og handler, kan selskap bedre posisjonere seg for å tiltrekke nødvendig kapital.

For nisjeselskap med en kompleks forretningsmodell vil behovet være større for langsiktige investorer med forståelse for forretningsideen. Investorer kan også bidra med mer enn penger, ofte vil kontaktnett og kunder være en like viktig innsatsfaktor fra investoren som pengene.

Kapitalinnhenting krever erfaring med vedtak, dokumentasjon, innhenting av juridisk bistand og offentlig rapportering. Advokatfirma kan bistå, men dette kan bli uforholdsmessig dyrt for de delene av prosessen som ikke innebærer juridiske vurderinger. Om man gjennomfører prosessen selv er det viktig å være en kvalifisert bestiller av juridisk bistand når dette kreves.

I etterkant av en investeringsprosess har man forhåpentligvis skaffet ny kapital til videre drift og utvikling, men man vil også ha større krav til aksjonær- kommunikasjon og mer omfattende rapportering. Det er derfor viktig å tenke gjennom hvordan dette løses i forkant av prosessen, siden det legger føringer for hvor mange og hvilken type investorer man søker.